Jeg hadde et innfall for noen dager siden. Innfallet fikk meg til å smile da jeg forsto at det hele var en meget ironisk situasjon. Situasjonen jeg snakker om er da jeg kom inn på biblioteket om morgenen. Over skulderen hang veska med macen min, og i hendene mine hadde jeg sju eller åtte bøker med teologisk litteratur. Nå falt øynene mine på en bok om den Hellige Ånd. Denne boken ga meg følgende innfall: Hadde det ikke vært kjekt å lese noe skikkelig teologi en gang?
Ironien, og derav smilet, kom selvsagt av at jeg ikke gjør stort annet enn å lese teologi. Men samtidig – og dette ga ironien en bismak – var dette mer enn et intellektuelt begjær. Det var ikke først og fremst denne lysten om å lese det du ikke leser akkurat nå; å ha det du ikke har. Ikke at jeg er fremmed for dette begjæret. Men nå handlet det om noe annet. Det var lysten etter å snakke om, i stedet for å snakke om å snakke om.
Jeg vet ikke om det finnes en diagnose for dette jeg førsøker å nærme meg her. Om jeg selv kan få besteme navnet på diagnosen, vil jeg både inkludere ordet ‘meta’ og ha en eller annen etymologisk kobling til Descartes.
Et annet symptom kom til syne forrige onsdag. Jeg satt i et seminar med en rekke velartikulerte og oppegående mennesker. Vi skulle studere Exodus 3. Moses, busken og navnet. Seminarserien handler om teologisk hermeneutikk. Målet for seminaret var å eksegere teksten teologisk, ikke først og fremst å snakke om metode. Resultatet ble jo selvsagt lesninger på mange forskjellige nivåer; overlappende, komplementære og motstridende måter å lese teksten på. Det føltes skittent. Jeg var utilpass. Som om vi snakket når vi burde ha vært stille. Et seminar om teologisk hermeneutikk? No problem! Et seminar hvor vi eksegerer? No way!
Jeg innrømmer det: Nyhetsverdien i denne bloggposten er riktignok ganske lav. Dette er slett ikke noe annet enn det enhver teologistudent føler i en bibelgruppe: Et tap av uskyldighet. Troath-clearing: Harkingen overtar: “Kremt. Det er jo klart at de fleste forskere vil nok ikke…” Men ikke misforstå. Det er ikke bibelproblematikken i seg selv jeg forsøker å nærme meg her.
Det er heller denne hangen til metode, til meta-prat. Selv om jeg selv kan være et ekstremt tilfelle av denne diagnosen, er det ingen tvil om at dette er et utbredt fenomen i moderne teologi. Så utbredt at systematikker som skrives i dag (hvis de skrives) alltid begynner med en nedlatende refleksjon over hvordan prologomena ble lengre og lengre i tidlig-moderne teologi. Deretter følger enten en fullstendig avvisning av refleksjon om metode (av Barthiansk art), eller så har hele systematikken blitt omgjort til en metodisk refleksjon. En eneste lang hostekule som produserer lite annet enn slim.
Nå er jeg ikke ukjent med de idehistoriske betingelsene for denne situasjonen. De filosofiske teoriene som en gang produserte dette endeløse problemet med fundamenter, metode og prolegomena har i dag blitt syndebukkene; objekter for lite annet enn avvisning. Sånn sett er diagnosen kanskje heller av psykologisk art. Det er den patologiske tilstanden hvor man følelsesmessig er satt tilbake 300 år. Ennå ikke kommet lengre enn Descartes. Selv om man erkjennelsesteoretisk vet at sånn er det ikke.
For min egen del, da, handler det kanskje ikke om å bli enda flinkere på å snakke om å snakke, men heller å snakke. For å avslutte dette, så kommer jeg med fire forslag til unge post-moderne teologer med urovekkende diagnoser. Disse er ikke så mye teoretiske, som praktiske:
1. Teologien dør når vi slutter å snakke, fordi teologi er en samtale. Første lov må derfor være å fortsette samtalen.
2. Meta-diskurs er viktig for teologien. Teologi er i seg selv en andre ordens diskurs: Man prater om hva kirken bør si. Men faren er om teologi bare blir tredje ordens diskurs, altså bare prat om hva en teolog skal si. Det er forskjellen på om teologen skal skrive bøker om Den Hellige Ånd i ny og ne eller bare publisere metodikk. Andre forslag er derfor: Prat om Den Hellige Ånd. Og Gud. Og hva kirken skal si om dette og hin.
3. Ikke la deg stoppe av begrunnelsens snare. Vi vet jo at det er alltid nok et “hvorfor?” bak et “hvorfor?”. Det betyr ikke at teologien må være irrasjonell eller oppspinn. Men all diskurs må, hvis det i hele tatt skal være diskurs, ta noen ting for gitte.
4. Definer det gitte ut i fra dine desiderata. Anta det du ønsker ønsker at teologien skal forholde seg til og se hva som skjer. Ta for eksempel for oss sårede lutheranere og vår bibelbruk. Vi satset (nesten) alt på Bibelen og tapte. Og nå finner vi oss paradoksalt ute av stand til til å bruke den. Men om vi ønsker å fortsette den teologiske diskursen må vi fortsatt bruke Bibelen. Som om vi vet hvordan. Det handler ikke så mye om å fake det, som en magefølelse om det dette skal funke på en måte, selv om vi egentlig helt vet hvordan.
Dette er selvsagt ikke rettningslinjer for hvordan man skal ‘bedrive’ teologi. Tenk heller på det som piller på blå resept.
Fiat verba 
Litt på siden, men dette fikk meg til å tenke på et foredrag jeg hørte av en fotograf som snakket om det å ha lidenskapen (hobbyen) sin som jobb. De fleste går gjennom perioder hvor selv drømmejobben kan være slitsom og tappende, og han sa at de periodene kunne være ekstra vanskelige fordi han da ikke kunne søke tilflukt i det han i vanskelige perioder av andre slag søkte seg til, for han klarte ikke holde jobb og idenskap adskilt. Nå er det selvfølgelig stor forskjell på gudsrelasjon og hobby, men jeg kan tenke meg at teologi som levebrød kan forstyrre gudsrelasjonen, om man ikke er forsiktig.
Ja, det er noe å reflektere over. Jeg tror det alltid medfører en risiko å tale om Gud. Det er derfor det kan være meget krevende å “være en teolog” i perioder. Samtidig er det ikke slik at gudsrelasjon og teologien er to størrelser man kan skille fra hverandre.
Det ligger en antakelse under retorikken som advarer mot å studere teologi på grunn av tvilsgrunner; nettopp at teologi er noe “annet” som kan påvirke den essensielle gudsrelasjonen. For min egen del, er det sjelden 1:1 påvirkning mellom hva jeg akkurat lærer og tenker på her og nå som teolog og mitt trosliv. Det er ikke slik at mine troskriser har sammenfalt nøyaktig med ny “lærdom”. Det er heller en gjensidig relasjon mellom gudsrelasjonen og teologien: Nærhet og distanse. Teologi handler nettopp om en bevegelse fra nærhet til distanse til nærhet igjen i forhold til troslivet. Siden en selv er implisert i hele praksisen (teologi) kan man aldri løsrive seg helt og behandle verden, seg selv og Gud som bare et objekt man reflekterer over.
Men man kan ikke alltid være teolog. Akkurat som man ikke alltid kan være fotograf. Eller… hm. Det er en forskjell på å være teolog og det å være for eksempel fotograf. Men jeg tror jeg lar det ligge akkurat nå.