Coakley: Metafysikk 1

Nå har forelesningene med Sarah Coakley begynnt. Dagens forelesning var mest introduksjon. Blir en meget spennende forelesningsrekke å følge. Forresten, hvis du er en av de 3 som gidder å lese disse notatene fremover og du ønsker å spørre Coakley om noe, er det bare å legge inn en kommentar, så kan jeg ta opp spørsmålet ved neste forelesning.

—

Thesis: ‘Metaphysics’ has become a slippery term. Sometimes it relates to all philosophical debates in which entities or categories ‘beyond the physical’ are appealed to; at others it is straightforwardly identified with ‘ontology’ (a theory of being as created by God). Kant’s critique of a naive continuation of speculative claims for knowledge of God (and the soul) is a defining moment in the history of Christian metaphysics. It can, however, be read in a number of ways. It can also be interpreted, in its significance for the continuation of the project of philosophically-defended theism, variously. This is what this lecture course is about.
  • Either Kant can be the great hero: Where thought of God is psereved through Kant
  • Or, he’s the appalling enemy (in Radical Orthodoxy), where he secularized reason and banished God.
The major problem: Is Kant the end of the road for the possibility of speculative knowledge of God, metaphysics, the soul etc? Or are there roads around and beyond him? The lecture series is going to look at replies to Kant.
I. The Problem of Definition
Compare contemporary approaches…
EJ Lowe (who died this week btw): Metaphysics is the study of the fundamental structure of reality.
Peter van Inwagen: Metaphysics is not like geology or tax law, cause it is the study of ultimate reality (he admits it doesn’t help much). It provides possible answers to three questions: What is the world like?Why is there a world at all? What is our place in the world? But it also asks subtle questions: What are the conditions with we can answer these questions? Metaphysics on this definition is not confined to ontology, but just as much concerned with the conditions of thought, judgment and interaction with the world (eg. what are time and space?).  Also concerned with categories, substances, relation, necessity etc.  And then again, metaphysics comes on to a theory of the person: free will, mind-brain etc
John Milbank: A different definition. There are only four types of metaphysics. (a) Plato and Aristotle: Theological realism.  (b) Scotist/ Occamist ontology, thinking about divine being and human will that starts with the Fransciscan movement.   Which allies possibilitilism with theological voluntarism. (c) A metaphysical realism that is non-theological (David Armstrong). Concerned with possible world. (d) Speculative materialism, of a neo-humean sort. (David Lewis etc)
.. with
  1. Aristotle
    • What did he call that which came after physics? Books beta, gamma, kappa. Metaphysics was known for him as first philosophy, wisdom or theologia. It is just those questions that are discussed when you’re done with physics. It is not a sort of superscience that grounds all the empirical sciences. It’s not a self-contained body of knowledge.
    • It is rather a listing of topics left over.
      • What kind of things might be?
      • What is the fundamental meaning of being?
      • Is the notion of being also the notion of intrinsic unity? Are all beings in a sense one being?
    • He rejected Plato’s theory of forms, there’s not a whole range of ontological beings of a different sort that explains the sensible reality. Aristotle thinks there are many different way of talking about unity, but all of them depend on one basic kind of being. Being is neither an attribute or a thing, and it cannot be described like a triangle can be described.
    • There is not some basic being underlying individual beings. But still, he wants to talk about Being, and Substance. And categories are attached to things that exists in this fundamental ontological sense.
    • There is a science that studies Being qua Being. He wants to suggest that Substances must be grasped as the first cause when the philosopher is a metaphysician.
    • Problem: Hasn’t he just told us that the theory of form is nonsense? Why then, is he probing behind individual entities, in order to find to on?
    • Problem:  He talks about a particular being which is an uncaused caused, an unmoved mover. This is not theology, but a cosmological theory. But this isn’t a regular being.
    • Analytic philosophers love him because he distinguishes between ways we use the language of being. Those who are committed to theological ontology are interested in what he says about the unmoved mover.
    • The most important thing to know is: Metaphysics is that which is left over after physics is discussed. And subsequently, the question is whether he things there is a fundamental category, Being, to be grasped.
  2. Descartes (Sarah Commends Cottinghams work on Descartes)
    • The novelty of descartes is that no metaphysical assertion is to be believed except by the following decisions:
      • Is must comform to a mathematical clarity.
      • Like maths, it cannot be doubted or it can be proved from postulates that can’t be doubted.
    • This is completely new. Metaphysics has been raised to the level of maths. So absolute mental clarity and deductive reason was the desideratum.
      • Critics say there is a strong subject-centered element in his philosophy. He is insisting with a classic internalist epistemology that it’s by turning inwards that he is arriving at certainty.
    • Mind: His metaphysics is not anti-theological.
    • Btw, he thought one could only do very clear metaphysics once or twice a year. Metaphysical precision is a kind of vocation, it takes an enormous energy, a withdrawal from the daily life. This is almost religious element of his view of metaphysics
  3. Leibniz (and Wolff)
    • Extends Descartes.
    • In principle, any truth can be given as a priory truth from the right perspective
      • God has arranged everything as it is, and perfectly
    • We could establish that God exists, and once we’ve done that everything follows. God has arranged everything as it ought to be.
      • Why is this problematic? What if God hasn’t order everything as perfectly as it can be?
      • Thus, when everything is understood rightly, everything is a tautology: It is just given.
  4. Hume
    • This is the opposite of Leibniz: An skeptical anti-metaphysics.
    • What we have are sense impressions, mental images, and we learn how to negotiate the would through repetition.
    • There is no causality as such in Hume. (ironically this is the one area Leibniz and Hume agree: Hume thinks its just repetition.)
    • Rejects God on empirical and rational grounds.
  5. Kant
    • In Kant’s early career he was immersed in speculative thought. (reading Leibniz through Wolff). This is what he comes out of. But also out of Hume, when he discovers what’s going on in Britain.
    • (Read the introduction to the second edition to the first critique)
    • First move: Kant wants to follow the ambition of Descartes and Leibniz to put metaphysics on a solid scientific base, but in light of the critique of Hume.
    • Second move: We must move from the notion that our knowledge is about object out there, to the notion that objects conform to our cognition. But we do have an a priori structure.
    • Third move: What won’t work is an a priori knowledge of everything in the world.
    • Fourth move: He’s going to look for a form of a priori to which experience is conformed in order that we can have true knowledge of the world. A synthetic a priori.
    • Now, where does that leave God and the soul?
      • God is not longer an object of knowledge. But a regulative idea, crucial to reason, but in a different category, in the moral realm. We cannot have knowledge of regulative ideas, but we do have to posit them.
II: Counteracting Kant? What are the Options?
(a). People who are renewing the Kantian project:
  • McKinnon did it at a time Kantianism was extremely unpopular. It helped and sustained the notion of God in a period of reductive logical positivism.
  • Since then, if you see Kant as having continuing potential, you can follow John Hare at Yale who has taken up Kant’s moral thought, or someone as Roger Scruton, who through his argument about the aesthetic whishes to continue from the third critique. (Recent gifford lectures. The existence of the beautiful, constitutes a truly rational way to argue for the existence of God)
  • It’s still a minority agenda.
In the post-kantian meltdown in protestant theology, the two major responses that are made (that accept Kant’s argument against metaphysics), are:
(b) The turn inwards: religious ‘feeling’ instead of metaphysical speculation (Schleiermacher)
He places the authority in feeling. It’s not an anti-philosophical argument, but its a way of getting around the problem. Where religiosity really lies is in feeling
(c) Barth as the ‘soft underbelly’ of a Kantian hegemony: revelation instead of metaphysics.
He just assumes that you would never start with a proof for the existence of God. He goes around the authority problem, by asserting authority through revelation. Note how Kantian Barth is.
(d) The existential turn and the purging of idolatrous Western ‘metaphysics’ (Heidegger) – God as ‘gift beyond Being’ (Marion)
Even worse news for the believer: Not only is Kant right, but the whole Western tradition has asked the wrong questions. New answers to Kant.
(e) The turn to religious language rather than metaphysical speculation (Wittgenstein)
How to sustain the religious language game. He reject the Kantian need for a transcendental ground for knowledge. You just continuing playing the games.
(f) The probabilistic evidentialism as a new case for God (Swinburne)
A direct riposte: An insistence that Kant was wrong. Because science has moved on. And if we look at them in a probabilistic mode (rather than deductive)
(g) ‘Proper basicality’  as a mean of re-establishing God (Wolterstorff, Plantinga)
Why can’t we just say that that belief is just as basic as any other? We don’t have to argue for God, we just have to analyze the condition under which we trust our knowledge and argue that the idea of God is just as basic as any of the other things we believe
(h) Re-thinking the status of arguments for God’s existence (including revised Thomism)
Yes, arguments for the existence of God can work. Not like Swinburne, but just sees the arguments leading us to the mystery of God.
(i) Admitting defeat I, ‘a la Kant (‘liberals’: e.g. Hick, Kaufman)
A pragamatist post-kantianism
(j) Admitting defeat II, a la Heidegger (post-metaphysical theology. e.g. Caputo)
One cannot answer Kant and Heidegger. But there are ways in which we still must sense mystical traces in the world and respond to them.
Evernote Snapshot 20140116 120657

Nytt trimester.

Jeg kom tilbake til Cambridge for en uke siden. Dette ser ut til å bli som alltid et veldig fullpakket trimester. Hva gjelder påkrevd arbeid står dette på plakaten:

  • Essay om Paul Ricoeurs teologiske hermeneutikk. Dette tror jeg blir spennende, særlig siden jeg har skrevet om Karl Barth i høst. Det skal visst være mange likheter her.
  • Seminarer med tilhørende miniessays: Ex 3, Høysangen, Johannesevangeliet. I morgen er første seminar, om Ex 3 og gudsnavnene. Det blir spennende å se hvordan diskusjonen går. Frykter at vi ikke kommer til spørsmålet om hvilken hermeneutikk vi bruker.
  • Tysk! Leser hver dag nå. Bonhoeffer, Barth, Pannenberg, Moltmann, Schweitzer, Luther…  Det går fremover, men det er fortsatt litt trått.
  • Men viktigst av alt: Avhandlingen. Det ser ut til å gå bra. Blir i alle fall beroliget når jeg hører at de andre jeg studerer med heller ikke har kommet veldig langt. Er i ferd med å komme på ‘innsiden’ av Pannenberg og Wright nå. Ser hermeneutikken deres tydeligere.

I tillegg må jeg fullføre stipendiatsøknaden til MF. Søknaden der må være flere ganger så lang og så grundig som den til Cambridge. Litt stress, men jeg forstår det tross alt. Jeg har for øvrig blitt fortalt av veilderen min her i Cambridge at han tror søknaden kommer til å gå igjennom. Ingenting er sikkert før jeg har bekreftelse, men det er i alle fallet godt tegn. Hvis bare noen gir meg penger nå… (Kanskje jeg skal sette opp en betalingsløsning på bloggen?)

I januar og februer er kalenderen min helt sprengt. Mest fordi det er så mye godsaker på siden av alt det nødvendige:

  • N.T. Wright kommer på NT-seminaret her og skal presentere en artikkel om Paulus. Gleder meg! Særlig til diskusjonen etterpå.
  • Sarah Coakley skal forelese 2 ganger i uken om metafysikk (med vekt på Kant)!
  • Neste uke starter årets Stanton Lectures, en prestisjefull forelesningsrekke i religionsfilosofi. Dette året skal Stephen Mullhall fra Oxford forelese om Wittgenstein og Teologi. (Noen av forelesningtittelene: Nonsense and Theology: Exhausting the Options?; Grammatical Thomism: Five Ways of Refusing to Make Sense; Authority and Revelation: Philosophy and Theology)
  • Lesegruppe 1: Marleau-Ponty & Wittgenstein. Noen PhD-studenter jeg kjenner som arrangerer.
  • Lesegruppe 2: Summa Theologiae. Jeg og et par andre ville lese Aquinas, så vi arrangerer en lesegruppe. Vi har fått en professor til å være med for å veilede oss.
  • I dag kom det en mail om at en professor fra filosofisk fakultet har lyst til å veilede teologistudenter i middelalderfilosofi (sjelen, universaliestriden osv). Bare fordi han har lyst. Pur.Morro.  Men jeg vet ærlig talt ikke om jeg har tid.

Ja, jeg elsker Cambridge.

PS! Nå ser det litt ut som om jeg ikke gjør så mye sosialt. Frykt ikke; mange kvelder fylles med venner, øl og høytlesning av Chesterton.

Nå skal det jogges.

Det får bli med tanken

Det finnes to måter å tenke på. Den første måten er det vi har gjort siden historiens begynnelse. Det er ikke veldig vanskelig å prøve: Sett deg godt til rette i en stol og tenk på hva du har på hjertet. Den andre måten å tenke på er det jeg gjør nå. Kall den ‘ekspressiv’. Jeg sitter fortsatt i stolen min, men tanken foregår ikke så mye i hodet mitt som på skjermen.

Kvinner hedres gjerne for å kunne holde to tanker i hodet på en gang. Mens mannen i følge folkemunne skal være simpel,  overrumplet av oppgaven å tygge tyggegummi, har kvinnen evne til å både bake kake, mate sønnen og publisere et selfie på instagram. Har denne folkemyten noe for seg, er det ingen tvil om at kvinnen vil utkonkurrere mannen i vår tidsalder i kraft. Det er den sterkestes rett som gjelder. Skulle det dog vise seg at man igjen oppdager behovet for personer som sitter i lenestolen og tenker på én ting, er det kanskje håp for mannen.

Men la nå mytene ligge. Klart er det i alle fall at det var en tid hvor den eneste måten å reflektere på var å bare sitte der. Da muligheten til å skrive ble gitt til folk flest, begynte vi å støtte oss til arket. Men selv Nietzsche, da han endelig fikk tilgang til en skrivemaskin, var i praksis tvungen til å tenke det meste ‘inne i hodet’. At det ikke er særlig sunt å sitte for lenge å tenke på det Nietzsche tenkte på er en annen sak. Med datamaskinen var steget komplett. Ekspressiv tenking, kaller jeg det. Det skjer der ute. Det skjer nå faktisk: Jeg klistrer tankene mine til skjermen. Så begynner ‘refleksjonen’: Jeg omformulerer, flytter, sletter, utvider.

To måter å tenke på altså. Og denne nye måten å tenke på handler også om hvor mange tanker vi har i hodet på en gang. Det merkelige er at vi nå har flere tanker i hodet på samtidig enn noen sinne. Eller kanskje er det slik at vi ikke har noen. Multitasking og distraksjoner nødvendiggjør at vi tenker utenfor oss selv. Det er faktumet at ordene ligger og venter på skjermen, eller på huskelisten, som gjør at vi kan skrive de neste når vi kommer tilbake fra distraksjonen.

Tenking er en praksis. Dette er tydeligere enn før. Jeg er ingen psykolog. Jeg kan derfor ikke avgjøre om hva dette faktisk gjør med hvordan vi reflekterer og om vi gjør det dårligere eller bedre. Men jeg tror praksisen er tilgjengelig for refleksjon. For eksempel er det slik at multitasking kombinert med ekspressiv tenking fører til at vi stadig velger minste motstands vei: Når vår 30 sekunder lange oppmerksomhet er brukt opp hopper vi videre til en annen tankeprosess (det være seg å sjekke Facebook eller røre i gryta). Hjernen vår ønsker å spare energi, å flytte blikk; fare videre til neste distraksjon er alltid enklere enn å dvele ved tanken. Bare ved å tegne dette enkle risset kan vi begynne å stille viktige spørsmål: Bygger det karakter å tenke på denne måten? Er det humant, i ordets rette forstand?

Jeg lar tanken ligge på skjermen til neste gang.

Årets bøker del 2

Dette året har defintivt vært mitt mest formative år som teolog så langt. Det er vanskelig å vite hvor veien går videre. Og ikke minst å vite hva jeg egentlig har lært. Det er tanker som er viktige å ta med seg; skal man lese og tale om Gud må det også innebære en renselse. For å refere tilbake til sitatet til Hauerwas, er det alltid en fare for å vite så mye at man ikke lenger vet hva man vet. Det er nok noe jeg kjenner på i blant. Ikke det at min kunnskap er encyclopedisk. Ikke i det hele tatt. Det er heller erfaringen av å drives til å finne svar på spørsmål jeg ikke vet ennå. Det er velkjent at alle svar medfører nye spørsmål. Men jeg føler heller noen ganger at å studere teologi er å bevege seg fra et sted til et annet fordi man ønsker svaret på noe. Men når man kommer til det nye stedet, erfarer man at spørsmålet var irrelevant (merk: Man fikk aldri svaret på det originale spørsmålet!) og at det heller er andre spørsmål som er viktigere.

For min egen del er det denne erfaringen som peker meg i retning av katarsis: En real julevask. Hvorfor bedriver jeg denne praksisen? Hva vil jeg? Hvor føres jeg?

—

Incarnation, av T.F. Torrance. Ut over våren kom en bevissthet som visse problemstillinger som skulle bli nyttig å ha da jeg kom til Cambridge. Jeg leste Lessing’s klassiske artikkel om grøften mellom eviggyldige sannheter og historiske, betingede sannheter. Det førte meg videre til å lese barthianske svar på spørsmålet. Torrance er et eksempel på dette. T.F. Torrance brukte mye tid på Athanasius. Svaret på Lessing’s problem var at Logos, det evige Ord, hadde steget ned til den historiske konteksten. Kristus er Sannheten, ikke generelt, men Sannheten konkret. Lessing ville selvsagt protestert; Men hvordan kan dette være mulig?! Hvordan kan en historisk sannhet være en evig Sannhet? Svaret til Torrance (med Barth) er selvsagt at Gud med åpenbaringen også gir betingelsen for å erfare åpenbaringen. Jeg leste for øvrig også deler av Kierkegaards Filosofiske Smuler i denne forbindelsen.

Biblica Hebraica. Jeg hadde hebraisk i vår. Var veldig spennende og frustrerende på samme tid. Muntligeksamen var sannsynligvis en av de beste eksamene jeg har gjort. Men jeg fikk  aldri skikkelig følelsen av å komme på innsiden av språket. Jeg må innrømme at jeg nesten ikke har lest et ord siden jeg gikk ut av eksamenslokalet og fikk sommerferie.

The Making of Modern German Christology av Alister McGrath Denne boken er en fin innføring i tysk teologi. Selv om jeg kanskje etter hvert innser hvorfor noen mener McGrath noen ganger skriver “leketeologi” som er meget forenklet. Men… hmm… Nei, McGrath er en god formidler som skal ha ære for det. Det er kanskje heller fenomenet tekstbok i teologi jeg har litt problemer med. Ad fontes!

Så og si alt av N.T. Wright. I år leste jeg borparten av bøkene Wright har skrevet før jeg dro til Cambridge. Det kjenner jeg nå jeg får utbytte av, når jeg nesten kan skrive 1/3 av avhandlingen min uten å lese så mye. Wright er beundringsverdig. Men han er ingen teolog. Jeg kommer sikkert til å rable mer om Wright ut over våren.

The Idea of History av R.G. Collingwood. Denne boken er litt gammel nå og representerer et litt utdatert syn på historie. Men den er likevel en glimrende innføring i historiefilosofi gjennom tidene. Standardverk om man skal tenke på historie qua historie.

Jesus, God and Man,  Systematic Theology Vol 1, Basic Questions in Theology osv. av Pannenberg Har også lest mye Pannenberg i forbredelse til avhandlingen min. Jeg er fortsatt usikker på om jeg kan si et grunnleggende ‘ja’ eller ‘nei’ til Pannenberg’s prosjekt. Men jeg føler jeg må igjennom dette, mest fordi han har grunnleggende anliggender (nærhet til den historiske Jesus, apologetisk anliggende, dialog med vitenskap, teologiens universelle karakter osv) som tiltaler meg veldig.

The Theological Origins of Modernity av Michael Gillespie. Denne boken var kjempespennende! Gillespie gir en geneologi av moderniteten som et resultat av teologiske debatter i middelalderen. Ikke overraskende er nominalismen bad-guy. Dette er en av de bøkene (akkurat som A Secular Age) som gir deg viktige nøkler for å forstå hvorfor vi er her vi er.

Årets bøker del 1

Dette er ikke nødvendigvis de viktigste eller beste bøkene jeg har lest i år. Det er bare et utvalg av de bøkene som kommer til minne når jeg tenker tilbake på året som har gått. Når jeg tenker på hva jeg utelater her, slår det meg at jeg har lest ganske mye.

The Mystical Theology of the Eastern Church av Vladimir Lossky Denne var det Andreas på MF som utfordret meg til å lese i januar. Jeg trodde jeg visste litt om hva apofati betydde før Andreas førte meg på nye, mørke veier. I ettertid tenker jeg kanskje at det viktigste jeg fikk ut av dette var å tenke mer omkring relasjonen mellom kristendom og platonisme (i alle dens former).

Analytic theology: New essays in the Philosophy of Theology (ed Crisp & Rea). Mens Andreas kom med apofatiske vinder, hadde jeg selv tankene mest i anglo-amerikansk analytisk religionsfilosofi . Denne boken er en del av en større bevegelse som forsøker å anvende verktøyene i analytisk filosofi på teologiske problemer. Jeg forsøkte å finne ut om denne bevegelsen hadde noe å bidra med i drøfting av åpenbaring og skriftsyn. Not so much. Men likevel mange spennende her.

Debatten mellom Bertrand Russel og Frederick Copleston. Ikke en bok i seg selv. Men en morsom samtalekveld med Martin, Jo og Andreas gjorde dette til et høydepunkt. Særlig siden Martin hadde bakt kake.

The Doors of the Sea av David Bentley Hart. Denne boka er basert på en rekke artikler Hart publiserte etter tsunamien i 04. Den omhandler med andre ord det ondes problem. Bra skrevet, men ikke veldig original. Løsningen han foreslår går i det store å hele på distinksjonen mellom å tillate og forårsake ondskap. Gud gjør altså det første, men ikke det siste. Det mest interessante var nok at jeg så hvordan Hart’s klassiske syn på ondskap (ondskap er ikke-væren) hang sammen med hans polemikk mot forsøk på å forklare ondskap som en del av en større plan (mål hellige middelet). Poenget er at ondskap er det motsatte av Gud, av det gode, det er ikke væren, og kan derfor aldri brukes til med en (god) mening. Ondskap er alltid meningsløst.

Systematic Theology vol 1 av Paul Tillich. Leste egentlig bare de første 100 sidene. Men fokuset på apologetikk som sentralt i teologien var slående. Jeg ser hvorfor han mener det. Han kritiserer de kerygmatiske teologene for å bare gi svarene uten å lytte til dagens spørsmål. De samme problemstillingene er fortsatt viktige i dag. Ref den post-liberalistiske bevegelsen (RO, Hauerwas, Lindbeck, Frei osv). Selv om jeg er grunnleggende uenig med Tillich’s teologiske prosjekt, er han stimulerende å lese.

Athanasius – Om inkarnasjonen. It’s a classic. Tar ikke lang tid å lese. Gjør det.

The Nature of Doctrine av George Lindbeck. Denne har nå blitt en standard metode-bok i teologien. Lindbeck presenterer en lesning av dogmer i moderne teologi som enten kognitiv-propositionelle eller erfarings-ekspressive. Førstnenvte sier at doctriner er sannhetspåstander som kan fattes kognitivt. Sistnevnte tolker doktrine som symboler som uttrykker følelser, eksistensielle orienteringer osv. Det finnes også et tredje alternativ som er en kobling av disse to. Men Lindbeck mener ingen holder vann. Som alternativ foreslår han en kulturell-lingivstisk teori om religion og en regel-teori om doktrine. Doktrine er regler for diskurs innad i det religiøse fellesskap. Her er han sterkt inspirert av Wittgenstein osv.

Bekjennelser av Augustin Leste vel denne 2 ganger i år. Nå i høst, men også på vårparten da jeg skulle ha et lite ‘foredrag’ om tro og fornuft for en gjeng ungdomsledere. Endte opp med å fortelle en oppsummering av Augustin’s liv, med rom for samtale under veis. Viste seg å være mye mer effektivt enn å komme med mine egne ideer 🙂

Scripture’s Doctrine & Theology’s Bible. Leste diverse artikler her. Særlig artikkelen av Alan Torrance here var veldig viktig for meg. Den var den mest klare formuleringen av problemet med relasjonen mellom bibelfagene og teologi jeg har kommet over. Har til denne dagen vært en ‘hermeneutisk nøkkel’ jeg har brukt når jeg har lest mer om tematikken. Det var derfor ganske morsomt å møte Torrance i høst i Cambridge. Og ikke minst å innse at en av mine kompiser i Cambridge, David, tilfeldigvis er sønnen til Alan!

Theologians, particularly theologians who are paid by universities, too often do theology in a manner that will not offend the peace established by the secular order. Given the requirements of that order, theology cannot help but become one more opinion, one more option, to enliven the dulled imaginations of those who suffer from knowing so much that they no longer know what they know.

Stanley Hauerwas, i With the Grain of the Universe, Gifford Lecture, 2000

God jul!

Har tatt det litt rolig med blogging i førjulstida. Men nå får jeg ønske god jul. Her er noen gode rhymes fra Augustine of Hiphop, tidenes beste twitterkonto: